Skrevet av: Cecil Ringdal Wiel, Psykologspesialist i klinisk voksenpsykologi
Hva er mindfulness?
Jon Kabat-Zinn (2018), en pioner innenfor feltet, definerer mindfulness som det bevisste nærvær som oppstår når man med vitende og vilje og uten å dømme er til stede i øyeblikket. Videre kan det forstås som en form for værensmodus, hvor fokuset er det som oppleves i øyeblikket. Dette fremstilles som en motsats til gjøremodus, den handlingsorienterte tilstanden som mennesket ofte befinner seg i (Segal, 2013).
Mindfulness er en måte å disponere oppmerksomheten på som i all hovedsak stammer fra buddhistisk filosofi og psykologi, men med paralleller også til vestlige tradisjoner som humanisme og eksistensialisme. Til tross for sine koblinger til buddhismen, anvendes mindfulness innenfor et sekulært og forskningsbasert rammeverk.
Virkningsfulle mekanismer
Det er veletablert at mindfulness fremmer livskvaliteten hos personer med både kliniske -og ikke-kliniske problemstillinger. Forskere har i økende grad blitt interessert i å undersøke virkningsmekanismer som kan forklare de kognitive, så vel som følelsesmessige og atferdsrelaterte endringer man ser hos personer som utøver mindfulness. Forskning viser bl.a. at mindfulness bidrar til en signifikant reduksjon av grubletendenser og uhensiktsmessige fortolkningsstiler; kognitive prosesser som antas å opprettholde både stress og psykopatologi. Man tenker at slike endringer skjer som følge av at mindfulness frembringer en mer desentrert prosesseringsstil, som innebærer at den praktiserende i større grad evner å gjenkjenne tanker og følelser som hendelser i sinnet, og observere disse på en ikke-dømmende måte, heller enn å identifisere seg fult og helt med dem.
Videre er det funnet en sammenheng mellom mindfulness-trening og bedret emosjonsregulering, som vil si evnen til å justere intensiteten og lengden på egen følelsesaktivering. Hjerneavbildningsstudier antyder at mindfulness bidrar til redusert aktivitet i emosjonsgenererende områder av hjernen, parallelt med økt aktivitet i prefrontale områder, som antas å spille en rolle i nedreguleringen av stressresponsen.
Ikke minst, og med utgangspunkt i ovennevnte faktorer, er det grunn til å tro at mindfulness gjør oss bedre i stand til å handle med bevissthet og oppmerksomhet, heller enn å reagere automatisk eller på ”autopilot”. Dette åpner opp for flere valgmuligheter, og dermed at vi med større sannsynlighet kan handle ut ifra våre verdier og ønsker. Dette samsvarer med antakelsen om at mindfulness-praksis fremmer autonom fungering hos klienten, som igjen vil si at vedkommendes atferd reguleres av dennes interesser, verdier og mål. Dette skjer sannsynligvis gjennom økt tilstedeværelse i eget liv/økt selvinnsikt og gjennom terapeutens evne til å holde ut vanskelige følelser hos klienten, samtidig som at hun/han avstår fra å avhjelpe for raskt. Dersom pasienten kun inntar rollen som den som blir hjulpet, kan dette hindre denne i å komme i kontakt med egen styrke.
Stress og oppmerksomhet
Vår opplevelse fra øyeblikk til øyeblikk er sammensatt, bestående av sanseinntrykk, kroppsfornemmelser, tanker, følelser og forventninger. Sinnet har en tendens til å vandre, og mennesket er tilbøyelig til å dømme seg selv, samt indre og ytre opplevelser, i enten positiv eller negativ forstand. Dersom vi betrakter våre tanker og atferd med oppmerksomt nærvær, vil vi oppdage at vår bevissthet og handlinger er fanget mellom to motiver; det vi vil ha og liker og det vi misliker og ikke vil ha. Dette kan medføre en tilstand av misnøye, frustrasjon og kroppslige spenningstilstander.
Gitt alle disse indre og ytre impulsene, kan det være vanskelig å vite hva vi skal være oppmerksomme på. Ved tegn til trussel har vi dog heldigvis, gjennom vår utviklingshistorie, blitt utrustet med robuste alarmsystemer som setter oss i beredskap og dermed øker vår sannsynlighet for overlevelse. Slike tilsynelatende adaptive stressresponser aktiveres imidlertid av både faktiske og forestilte trusler, og trigges dermed vel så gjerne av våre forestillinger og emosjonelle reaksjoner på en erfaring, som av erfaringen i seg selv. Ikke overraskende ser man derfor en økt intensitet og forekomst av stress-responsen hos personer med psykiske lidelser.
Ulike psykiske lidelser kjennetegnes av særegne oppmerksomhetsfokus og kognitive strategier. Typisk for angstlidelser er at oppmerksomheten er bundet opp i vaktsom skanning for fare. I mange tilfeller unngår personen situasjoner eller aktiviteter som er forbundet med angst. Depresjon særpreges av dysfunksjonelle og repeterende kognitive prosesser, som grubling, bekymring, problemløsning og perfeksjonisme. Oppmerksomheten hos personer som har opplevd traumer, befinner seg gjerne i fortiden, tilbake i selve minnet, eller i fremtiden, i et slags beredskapsmodus. De bruker mye kapasitet på å skanne omgivelsene for mulige farer, og evner i liten grad å være til stede i nuet.
Mindfulness bidrar til å fremme en mer hensiktsmessig måte å forvalte oppmerksomheten på, og utgjør dermed en motsats til disse mer eller mindre automatiske tankemåtene. En viktig nøkkel er at vi må lære oss å respondere, snarere enn å reagere på stress. Iht. angstlidelser tenker man at ”indre eksponering” bidrar til at personen blir mindre reaktiv overfor indre opplevelser, og at dette vil redusere behovet for unngåelse. Hos personer med traumer, er det grunn til å tro at mindfulness kan resultere i at disse gjenoppretter kontakten med nuet, og dermed det som potensielt kan være gode og helende øyeblikk. I tilfeller av depresjon kan den praktiserende bli mer bevisst og velge å avbryte destruktive repeterende tankemønstre.
For å lese mer om anvendelse av mindfulness i psykoterapi, se HER.
Les mer om hvordan vi jobber med psykisk helse i Terapi og på våre Kurs.
